Kognitiv terapi vs. metakognitiv terapi

 

Pasientkasus som forklarer noe av forskjellen mellom kognitiv og metakognitiv terapi:

 

I høst hadde jeg besøk av en pasient som hadde vært i kognitiv terapi. Pasienten var redd for hva folk tenkte om henne, derfor prøvde terapeuten og pasienten å tolke andre menneskers oppfatninger av pasienten, for å utforske om pasientens bekymringer var korrekte, og eventuelt slå seg til ro med at pasientens tanker bare var oppspinn. Et av spørsmålene fra terapeuten var: Går du selv rundt og tenker så mye på andre? (kognitiv tilnærming). Svaret var nei, og pasienten slo seg litt til ro med at da hadde sikkert ikke andre så mange tanker om henne heller. Dette var i 2013.

 

Når pasienten kom til meg i høst fortalte hun at hun siden dette hadde begynt å tenke veldig mye mer på hva andre tenker om henne. Kan dette ha vært fordi den kognitive metoden skapte mer bekymringer, istedenfor mindre, fordi mye av fokuset i terapien var på å utforske tankeinnholdet til pasienten?

 

Jeg sa til pasienten at det kan godt være noen tenker negativt om deg. Men hva er vitsen med å tenke på dette? (metakognitiv tilnærming). I metakognitiv terapi går man ikke inn i tankeinnholdet, men trener heller på å gjenopprette en naturlig tankestrøm, uten å se nærmere på innholdet i tankene. Unntaket er når man prøver å finne tanker om tanker. Eks på tanke om tanke: Hvis jeg tenker grundig nok gjennom dette vil jeg finne et svar. Hvis man har en slik antagelse vil dette kunne bidra til tankekjør, men det viser seg at man sjelden finner et godt svar ved slike tanker.

 

Slik jeg ser det kan kognitiv terapi bidra til å skape og/eller opprettholde konstruerte sannheter, og som forskning viser, mer grubleri og mer bekymringer, istedenfor mindre tankeaktivitet. Metakognitiv terapi åpner for noe som er mer ekte enn tolkninger, derfor velger jeg stort sett metakognitiv terapi fremfor kognitiv terapi i behandling av angst og depresjonslidelser.

Psykolog Hans-Petter Karstad

Kommenter innlegget

*