Frustrasjonsbloggeren – nr 74

Hvorfor skal vi snakke om ekteskapet når alt likevel er min skyld Hans-Petter? Hver eneste lille uoverensstemmelse kan spores tilbake til meg. Kunne vært unngått hvis jeg bare hadde vært litt mer medgjørlig. Eller hvis jeg hadde tålt litt mer. Ikke blitt så fort fornærmet og følt meg dårlig behandlet.

Jeg kan ikke forandre på mannen. Det har ingen hensikt å snakke med deg om hva vi krangler om. Hva det er han sier eller gjør som får meg til å bli sint. Eller trist. Det er ingen vits å snakke med han om det heller.

Vi kan snakke om meg. Men jeg vet ikke om det hjelper.

I perioder går det veldig bra. Da er jeg glad og optimistisk og tror at det ikke kan bli dårlig igjen. Men så kommer en nedtur og jeg tar det veldig tungt. Sikkert altfor tungt. Mye mer enn nødvendig i alle fall.

Det verste er at det føles så ensomt. Jeg vil bare ha trøst. Men siden jeg har overbevist meg selv om at jeg er et dårlig menneske fortjener jeg jo ikke det. Hvordan kan jeg forvente at mannen skal være snill med meg når jeg ikke er det med han?

Kommenter innlegget

*