Frustrasjonsbloggeren – nr 73

Det at jeg har blitt så trygg på deg har blitt et problem Hans-Petter.

Fordi jeg vil ha mer. Jeg skulle ønske jeg kunne komme oftere, gjerne hver dag.

Fordi jeg nå vet hvordan det er å være trygg, og spriket mellom den tryggheten jeg føler hos deg og den jeg føler hjemme er så stor.

Fordi jeg ikke vil prøve å bli så trygg på noen andre.

Fordi jeg er veldig redd for å miste den tryggheten jeg har funnet.

Jeg burde ikke si det her. Det kan ende med at du sier jeg ikke bør komme mer (eller jeg finner det ut selv). Det føles som om jeg graver min egen grav. Men jeg klarer ikke la være å si det. Klarer ikke å tenke på det aleine lenger.

Vi trenger ikke å snakke om det. Jeg har ikke mer å si. Jeg ville bare få det ut. Kanskje det da smuldrer opp og ikke lengre er et problem.

Jeg føler meg teit. Jeg vet jo at det ikke er normal situasjon. Jeg vet du er psykologen og at det er meningen at jeg skal være trygg på deg. Kanskje er det ikke så uvanlig å bli avhengig av psykologen sin heller. Kanskje jeg lager problemer som ikke er problemer. Igjen…

Kommenter innlegget

*