Chat with us, powered by LiveChat

Frustrasjonsbloggeren – nr 70

 

I starten av timen spurte Hans-Petter: Hva vil du gjøre i dag da?

Jeg HATER det spørsmålet, det gir meg dårlig samvittighet og får meg til å føle at jeg ikke burde være der. Derfor sa jeg at han kunne bestemme.

Han gav meg to valg. Det første var å snakke om forholdet, dvs ekteskapet. Det andre var at jeg kunne ligge på sofaen å prøve å fremkalle gamle minner. Jeg valgte det siste. Det virket mest harmløst.

I starten var det lett. Jeg skulle bare puste og kjenne etter hvor i kroppen det var ubehagelig eller vondt. Det var vondt i brystet, deretter i magen og så i hodet. Hans-Petter sa jeg skulle fokusere på det som gjorde vondt, men ikke tenke. Bare puste dypt og rolig. Og ganske snart gikk vondtene bort, og jeg følte meg rolig og avslappet.

Og da var det ikke lett mer.

Jeg skulle fortsette å puste rolig og ikke tenke, bare la minnene strømme på. Men det kom jo ingenting! Ingenting annet enn tanker om at Hans-Petter sikkert ble lei, ikke orket å vente, synes jeg var treig osv, osv…. Mens jeg tenkte på alt dette lyttet jeg til pusten hans for å få bekreftet at han var utålmodig (men han var stille som ei mus). Jeg følte jeg måtte forte meg og ble stressa. Det hjalp ikke, så jeg ble irritert og rastløs i stedet. Noe jeg fortalte Hans-Petter. Men han lot meg ikke slippe unna, jeg måtte bli liggende.

Da begynte jeg å jukse. I stedet for å vente på at gamle glemte minner skulle dukke opp tenkte jeg på de gamle minnene som jeg husker (som ikke er spesielt triste). Om og om igjen tenkte jeg på dem.

Og plutselig ble jeg veldig, veldig lei meg. Jeg ville helst bare krype sammen og gjemme meg. Tårene rant og det føltes som om ingenting betydde noe lengre.

Kommenter innlegget

*