Chat with us, powered by LiveChat

Frustrasjonsbloggeren – nr 68

 

Hadde det bare vært menneskene utenfor dette huset jeg ikke orket å forholde meg til ville det vært greit. Men det er ikke det. Jeg har problemer med familien også.

Jeg synes det er slitsomt med ungene. De er veldig energiske og intense og snakker mye. Og akkurat nå orker jeg ikke det. Det blir for mye. Hodet har ikke plass. Det går i kryss og jeg blir svimmel. Jeg plages av dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør. Jeg tenker at jeg ikke burde hatt barn siden jeg ikke vil være sammen med dem. Og så bekymrer jeg meg mye for om jeg påvirker dem med min ustabile psyke.

Jeg har litt mindre dårlig samvittighet ovenfor mannen. Men det burde jeg ikke ha. For han merker at jeg helst ikke vil ha ham i nærheten (jeg klarer å skjule det for jentene tror jeg). Mannen blir ikke sint lengre (han skjønner nok at jeg ikke har det bra), men jeg gjør ham ikke akkurat glad heller.

Det føles som om jeg drukner i tristhet og skyldfølelse. Jeg vet at jeg gjør tristheten større ved å gruble så mye. Jeg vet jeg gjør det Hans-Petter sier jeg ikke skal (men faktisk er jeg ikke lengre redd for at han skal bli skuffet eller oppgitt).  Men jeg gjør det allikevel. Klarer ikke noe annet. For jeg holder ikke ut å føle meg som en belastning for resten av familien lengre. Jeg vil ut av det.

 

Kommenter innlegget

*