Frustrasjonsbloggeren – nr 66

Hans-Petter. Hvis jeg drar det litt (veldig) langt så kan jeg si at bare det å være hos deg gjør meg redd.

Du vet jo at jeg er nervøs og stresset før hver time. At jeg må tenke gjennom det jeg skal si. Ha en plan for det vi skal snakke om.

Nervøsiteten forsvinner når jeg treffer deg. Jeg kan jeg ikke føle noen redsel (bortsett fra de gangene jeg tror du er lei av meg), og inntil nå ville det aldri falt meg inn at jeg faktisk kan være redd når jeg hos deg.

Men nå er jeg litt i tvil.

For er det ikke litt rart at det er så lett å skrive til deg, men så vanskelig å snakke til deg?

Jeg har ingen sperrer eller hemninger når jeg skriver, alt bare velter ut. Men når jeg skal snakke til deg er det helt annerledes. Ordene er ikke der. De er helt borte. Hodet er tomt. Det kan nesten sammenlignes med å være skrekkslagen: Veldig konsentrert og fokusert, men ingen tanker i hodet.

Kommenter innlegget

*