Den beste måten å unngå ”krig” på hjemmebane er å bli sint på en tydelig måte. Eksplodere litt. Få ut irritasjonene med en gang i stedet for å ruge på dem innvendig.

Så hvorfor gjør jeg ikke det hver gang jeg kjenner at jeg blir sint?

Hvorfor hører jeg heller på samvittigheten som sier at jeg ikke har rett til å bli sint?

ELLER (enda bedre)

Når jeg er lei meg og føler meg oversett og trist og miserabel;

Hvorfor kan jeg ikke da bare fortelle det på en normal måte? Før jeg rekker å bli sint.