All posts by Frustrasjonsbloggeren

Frustrasjonsbloggeren – nr 84

 

Jeg har funnet en fantastisk fin beskrivelse av hvordan det er å gå til psykolog. Det er skrevet av Finn Skårderud, og står i boken ”Frisk nok for livet” av Jørgen Skavlan. Hele kapittelet bør leses. Her har jeg kun gjengitt det som traff meg mest:

 

”Å MØTES I SPRÅKET

……………Med et finere ord kalles det psykoterapi. Det er mange måter å gjøre det på: Individuelle samtaler, gruppe- eller familiesamtaler, få eller mange timer, symptomfokusert eller mer fritt. Den opprinnelige formen for psykoterapi er møtet mellom to. Den ene er mer forstyrret enn den andre. Forhåpentligvis er det pasienten og ikke terapeuten. Vi møtes i et uvanlig rom. Rommet ryddes for en rekke forstyrrelser. Dører lukkes, telefoner blir ikke besvart. Vi møtes som likeverdige, men ikke i likhet. Likhet er ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt for å oppleve hjelp. Språket settes i gang. Psykoterapi er saklig medmenneskelighet. Ord og fortellinger er en viktig del av dette forholdet. Om man snakker med seg selv, er det en åpenbar risiko for å gjenta sine egne klisjeer om seg selv. Er man to eller flere som deler språket, er det langt større sjanse for at det oppstår nye fortellinger. En måte å forklare psykoterapiens effekt på er at man gjennom dialogen finner bedre fortellinger, som er bedre å leve med. Glasset er ikke halvtomt, men halvfullt. Å sette nye navn, bidrar til nye virkeligheter.

 

ROM FOR FORHOLD

Jeg tror man legger for stor vekt på ordene. Det snakkes om at det er godt å få tømt seg. Det handler kanskje mer om å få fylt seg; at et godt forhold er emosjonell næring. En supplerende forståelse av samtalene er at de lager et affektivt rom. Vi deler følelsesmessige virkeligheter. I samtalebehandlingen er det ikke snakk om dem – pasientene – men om oss. Behandleren blir også forandret.

Kjernen er å utvikle et forhold. To mennesker som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre, møtes for å lage et forhold. Selve forholdet er legemiddelet. Man skaper et forhold utenfor hverdagen for å vie mye oppmerksomhet til hva som skjer nettopp i dette forholdet. Om pasienten er trygg nok, våger hun eller han å vise frem mer av seg selv. Det utspilles mønstre fra andre forhold pasienten har vært og er involvert i. Håpet er at disse mønstrene både kan forstås og gjennom det terapeutiske forholdet kan bli gjennomlevd på andre måter. ”Andre måter” vil ofte bety å bli bekreftet – og tålt.”  

 

Så kjære Hans-Petter; Tusen takk for at du tåler meg.

Frustrasjonsbloggeren – nr 83

Jeg takler fremdeles veldig dårlig at mannen blir sint på meg. Selv når det bare er snakk om bagateller.

Det er ikke normalt å bli så lei seg som jeg blir. I allefall ikke for et voksent menneske. Jeg føler meg som et barn. Jeg klarer ikke å ta meg sammen. Jeg gir på en måte opp. Har ingen styrke til å forsvare meg. Vil ikke heller. Føler bare skyld. For at jeg er så vanskelig. For at jeg ikke bare kan være som han vil. For at jeg ikke bare kan oppgi mine egne ønsker og behov. De er jo ikke så viktige i den store sammenhengen. Når jeg tenker fornuftig skjønner jeg jo det. Hvorfor klarer jeg da ikke å slutte å være vrang. Hvorfor reagerer jeg så voldsomt på det som ikke er viktig? Som til og med fornuften sier ikke er viktig.

Hvorfor føles det som om jeg blir utslettet hvis jeg gir opp min egen vilje?

Hvorfor har jeg lyst til å bli utslettet hvis jeg ikke kan ha min egen vilje?

Frustrasjonsbloggeren – nr 82

 

Hans-Petter. Angående det der med å TA nærhet/ kjærlighet.

Jeg prøver.

Det vil si jeg tenker på det. Lenger kommer jeg ikke. Jeg klarer ikke å gjennomføre det. Jeg vil ikke. Ikke i det hele tatt. Orker ikke. Har ikke lyst.

All lengsel etter kjærlighet er borte. Jeg vet ikke om det fordi all fokus på lengselen har fått den til å forsvinne, eller om det er fordi motviljen mot mannen er større enn lengselen.

Uansett så greier ikke jeg å trosse den motviljen.

Beklager altså. Jeg gjør ikke som du sier.

Men jeg gjør heller ingenting annet. Jeg tenker ikke (så mye) på det. Og jeg lager ikke et problem ut av det. Jeg tenker det er greit, at det er det som er nødvendig akkurat nå.

Frustrasjonsbloggeren – nr 81

 

Vi har snakket om ekteskapet. Det var etter hvert ikke til å unngå.

Hans-Petter var snill med meg. Jeg klarte nesten å snike meg unna all skyld.

Men så begynte han å snakke om at jeg kunne TA oppmerksomhet. At jeg kan legge opp til nærhet i stedet for å forvente at mannen skal gjøre det.

 

Jeg kan jo det.

Men jeg vet ikke om det hjelper.

Det føles som om den nærheten ikke teller. Som om det ikke er den jeg trenger.

Men jeg skal prøve. Kanskje jeg tar feil.

 

Vi snakket også om at jeg ikke sier noe hvis jeg har det vanskelig. Fordi jeg ubevisst forventer, eller kanskje håper, at mannen av seg selv skal se hvordan jeg har det. Uten at jeg trenger å forklare.

Det er visst dumt.

Hans-Petter sier jeg må være tålmodig med mannen. Gi han litt slingringsmonn, han er tross alt bare en mann…

Frustrasjonsbloggeren – nr 80

Det føles som om vi omsider har kommet til bunnen.

De siste månedene har vært tunge. Vel å merke på innsiden (på overflaten virker jeg nok fornøyd).

Hans-Petter sier det er en gammel sorg som kommer frem.

 

Jeg har ikke lengre så mye sinne, irritasjon, stress osv. som kamuflerer denne sorgen. Den trenger seg frem hver eneste dag. Den ligger nesten konstant i bakhodet og overskygger alt jeg gjør.

Det føles håpløst. Meningsløst.

Det er snørr og tårer både hjemme og hos Hans-Petter.

Jeg kjenner at jeg ikke orker å klare alt aleine lengre. Jeg vil ikke.

Og dermed kommer altså den sterke trangen etter noen som kan passe på meg.  

 

Frustrasjonsbloggeren – nr 79

 

Kjære Hans-Petter.

Her kommer en liten oppsummering av sist time. Og litt til.

Jeg føler en veldig trang til at noen skal passe på meg. Noen som er sterkere enn meg. Noen som ser alt. Og som tåler alt.

Jeg trenger å FÅ kjærlighet (jeg vil ikke ta).

Men det kan jeg ikke kreve av et annet menneske (dvs mannen). Jeg vil ikke plage han.

Jeg tenker at mitt behov for nærhet og kjærlighet er umettelig, og at intet menneske er i stand til å gi meg alt jeg vil ha.

Kanskje det er derfor jeg ønsker jeg hadde en Gud å tro på?

Du spurte om jeg kunne få nærheten og kjærligheten jeg ønsker meg et annet sted enn i ekteskapet. Jeg svarte nei.

Men det er altså ikke helt riktig. For jeg leiter. Febrilsk. Etter en Gud som kan gi livet mening igjen.

Foreløpig har jeg ikke funnet han.

Du er det nærmeste jeg har kommet.

Frustrasjonsbloggeren – nr 78

 

Den beste måten å unngå ”krig” på hjemmebane er å bli sint på en tydelig måte. Eksplodere litt. Få ut irritasjonene med en gang i stedet for å ruge på dem innvendig.

Så hvorfor gjør jeg ikke det hver gang jeg kjenner at jeg blir sint?

Hvorfor hører jeg heller på samvittigheten som sier at jeg ikke har rett til å bli sint?

 

ELLER (enda bedre)

Når jeg er lei meg og føler meg oversett og trist og miserabel;

Hvorfor kan jeg ikke da bare fortelle det på en normal måte? Før jeg rekker å bli sint.

Frustrasjonsbloggeren – nr 77

 

Du er i høyeste grad med på å fyre oppunder mitt behov for oppmerksomhet Hans-Petter.

Når jeg er hos deg får jeg oppmerksomhet. Og det blir på en måte en vane. Og en trygghet.

Og et problem. For mitt fokus på det jeg føler jeg mangler blir større. Jeg blir minnet på det hver gang jeg er hos deg.

Derfor tenker jeg at jeg må ta en pause. At jeg ikke må komme så ofte.

Frustrasjonsbloggeren – nr 76

 

Jeg husker jo hvordan det startet. Kanskje ikke i detalj, men i grove trekk vet jeg veldig godt hvordan det startet.

Det er det samme som skjer hver gang.

Jeg føler meg oversett. Eller ikkesett.

På et tidspunkt da det er viktig for meg å bli sett (hvis jeg er lei meg, sliten, frustrert, …). Jeg blir sint (inni meg) og begynner å tenke. Det gjør at jeg blir enda mer sint, og sinnet tyter ut. Jeg begynner å provosere. Ikke på en tydelig og høytlydende måte, men med små stikk. Jeg vet akkurat hvor jeg skal stikke for å få en reaksjon. Jeg gjør ikke dette bevisst. Jeg skjønner jo egentlig ikke hva som skjer, jeg er ikke fornuftig eller rasjonell eller klar i det hele tatt. Jeg er bare sint (eller redd).

 

P.S Det at jeg føler meg oversett betyr slett ikke at jeg blir det. Det betyr bare at jeg tolker det slik. Og at jeg ikke har tålmodighet til å vente og se om det er riktig. Eller at jeg ikke tørr å sjekke ut om det er riktig.

Det spiller kanskje ingen rolle om det er riktig eller ikke. Saken er den at jeg trenger oppmerksomhet/ trøst/ støtte og at jeg føler at jeg ikke får det.

Og saken er også den at jeg synes å ha et enormt behov for oppmerksomhet/ trøst/ støtte. Og at jeg fyrer opp under dette behovet slik at det blir større og større.

Samtidig som jeg oppfører meg på en måte som ødelegger muligheten for å få oppmerksomhet/ trøst/ støtte.

Herregud, snakk om å lage det vanskelig for seg selv.

Frustrasjonsbloggeren – nr 75

 

Vi har hatt krig igjen her Hans-Petter. Jeg vet det er å overdrive, men jeg er redd jeg reagerer som om det skulle vært krig.

Forrige lørdag hadde vi det ikke så bra. Jeg og mannen. Jeg husker ikke hvordan det startet, men det er uansett ikke så viktig. Det som er viktig er at jeg plutselig forstod at den måten jeg reagerer på nå er akkurat samme måten som jeg reagerte på da jeg var liten. Da jeg var liten og redd. Fordi tilværelsen ikke føltes trygg. I mine øyne (det var ikke farlig på ordentlig, det var bare at det at verden ble ugjenkjennelig og skummel).

Jeg er anspent og på vakt. Ørene hører veldig godt alt mannen driver med (selv om han er i et annet rom), men øynene klarer ikke å se på han. Hans sinte kommentarer eller bråk får meg til å skvette. Det knyter seg i magen. Jeg har veldig mye energi, og må være i bevegelse hele tiden. Men all fokus og oppmerksomhet er på mannen. Hjernen er helt blank.

Vi krangler aldri når vi har det dårlig. Nå skjønner jeg jo hvorfor. Hvorfor jeg ikke klarer å krangle eller si ifra hvis jeg føler at han er urimelig. Det er ikke mulig fordi hjernen er lammet av skrekk.

Jeg kommer aldri til å si til mannen at jeg blir stum og ikke ser han i øynene fordi jeg er så redd. Han kommer ikke til å tro det. Det er jo ikke til å tro. Jeg trodde det ikke selv engang.

Men du visste Hans-Petter. Du sa nemlig til meg en gang: ”Jeg tror du er redd hele tiden. Livredd”.